Utstillingen TIDSROM 1600–1914. Tingene, menneskene og verden*

Abstract

I 2021 åpner utstillingen TIDSROM 1600–1914 på Norsk Folkemuseum. Den erstatter den tidligere utstillingen Bysamlingen, som fra 1914 til 1993 var en av museets hovedarenaer for formidling av by- og embetskultur fra reformasjonen og fram til 1900. Da Bysamlingen stengte i 1993, var lokalene i dårlig teknisk stand og utstillingene modne for fornyelse. En stor og viktig del av museets samling ble dermed utilgjengelig for publikum. Etter mange års arbeid og en omfattende rehabilitering av bygget er en ny utstilling på plass. Utgangspunktet er mye av det samme: bygningen, flere av interiørene og mange av museets gjenstander fra borgerskaps- og embetsmiljøer i Norge.

En fornying av en utstilling reiser spørsmål om hva som karakteriserer og skiller den fra den opprinnelige. Hvilke hovedperspektiver er valgt i TIDSROM, og hva oppnås med disse – sammenlignet med den gamle utstillingsformen? Denne artikkelen skal undersøke hvordan det fungerer når nyere kulturhistoriske perspektiver som knytter sammen mennesker og materiell kultur, skal danne utgangspunkt for å formidle og forstå gjenstander i en utstilling. Ved å se TIDSROM i lys av den gamle Bysamlingen vil jeg synliggjøre premissene for den nye utstillingen, hva slags idegrunnlag som brukes for å fremme dens budskap, og gi en formulering av hva som er særskilt for TIDSROMs måte å stille ut på.